Going back to my roots (yeah)

Da var det endelig duket for min første sommer i Norge på fire lange år. Etter to sommre i Sør Frankrike og en på Sveriges mest solrike plass var det ikke med rent lite spenning og entusiasme jeg satte jeg på flyet fra CDG til OSL, full av forventninger for den kommende sommeren. (At AC var med på ferden la selvsagt ikke noen demper på stemningen, spesielt da jeg pent spurte flyvertinna om jeg ikke kunne få litt varmt på toppen da hun gikk rundt med påfyll til kaffen).

Da jeg ankom Trondheim viste det seg at Juni ikke nødvendigvis betydde mer enn 8 grader og regn, men heldigvis vet jeg å kose meg uansett vær og føre.

 Jeg bakte et hjerteformet knekkebrød, og er sjeleglad for at jeg har en blogg å skryte av det på.

                                       

Jeg inviterte N til å komme og smake (legg merke til fraværet av filter, jeg prøver å framstille virkeligheten som den er her på bloggen)

                                                                

                                             

Så dro vi på museum. (Igjen; godt å få sagt det). N er strålende fornøyd foran favoritten Hanna Ryggens portrett av den gamle ringreven Churchill, men ikke like begeistret for den japanske kunsten.

 

  

 Kaffe på Dromedar er obligatorisk i T-town, og i bakgården til nordrefillialen fant vi både sol og chabby chic 

Ja; og så lagde jeg hjemmelaget Müsli da..

CIIIAO!

Travle dager

I det siste har jeg vært veldig opptatt. Dette er i og for seg ikke noe nytt fenomen i bloggverdenen, og jeg er bombesikker på at det kan tilgis. Først var jeg veldig opptatt fordi jeg var bortreist. Turen gikk til fantastiske Rüdesheim og der hadde jeg litt av en helg kan dere tro. Dette er ingen reiseblogg, så detaljer fra turen skal jeg spare dere for, men jeg kan slenge med et lite tips om dere skulle befinne dere i denne perlen av en by i Rheingau:

TA SVEVEBANEN!

(Takk til AC for foto)

Så, vel tilbake i Paris var sommeren kommet, og dere kan tro det er hektisk. For det første har jeg 1120 sider Knausgård jeg skulle ha lest for lenge siden, for det andre har jeg en særs blek hud som  sårt trenger litt gyllenfarge og for det tredje burde jeg så smått begynne å få orden på alle tingene mine som flyter utover rommet i og med at besøk og hjemreise nærmer seg med stormskritt.

Se hva jeg har å streve med..

                                                        (Foto H&M)

Så brun har reklamebransjen fortalt meg at jeg må være, så jeg har en lang vei å gå...

Var også en tur på Musee d'Orsay (før sommeren slo til for fullt, vel og merke). OBS, stor fare for kø..

Som dere sikkert forstår har det ikke blitt mye tid til blogging... Men se ikke bort i fra at jeg kommer sterkere tilbake! 

BIZZ!

Iphonen min og jeg

Vi har holdt sammen i over et år. Til manges forbauselse vil jeg påstå. Forholdet har skrantet fra tid til annen, og nå er det nede i en bølgedal, Iphonen min og jeg.

Flere av menneskene jeg omgir meg med, og da spesielt min mor mener at jeg er ute av stand til å ta vare på tingene mine. Jeg mener selv at dette ikke kommer av uforsiktighet og det faktum at jeg er en klæbb, men at jeg rett og slett ikke bryr meg så mye om ting. (Det er ihvertfall det jeg forsøker å lure meg selv til å tro). Da jeg gikk til anskaffelse av en splitter ny Iphone 4 på vårparten i fjor var altså spådommene om et kortvarig forhold mange. 

Det gikk veldig bra, lenge. Jeg gikk riktig nok ikke til anskaffelse av et beskyttelsesdeksel, da jeg ikke ville virke som jeg var bekymret for at noe som skulle skje den, og fordi jeg var skeptisk til å kludre med det elegante stilrene designet min lille følgesvenn fra apple hadde. Litt som en 14årings innstilling til sykkelhjelm altså. Lenge så det ut til å gå smertefritt, og en skjerm full av fettflekker var det største problemet vi hadde.Helt fram til jeg en tidlig morgen i Juli mistet den i baderomsgulvet. Man kan trygt si at det ga forholdet en real smell. Et spindelvevlignende mønster spredte seg på den blanke svarte baksiden, og jeg kunne ikke lenger stolt gå rundt og snakke i Iphonen med en mine som sa "Neida, jeg trenger ikke deksel jeg, jeg ville da aldri miste Iphonen min i gulvet, så uforsiktig er jeg da ikke".

Denne hendelsen førte riktignok ikke til anskaffelse av deksel. Vi var heldige og slapp unna kun med kosmetiske skader. Livet fortsatte som før, men ikke lengre enn noen få uker, da jeg en regntung morgen i Oslo bestemte jeg for å legge den i lomma på regnjakka (den regnjakka er det forøvrig en veldig gøy historie rundt, kanskje jeg forteller den senere..). Da jeg ankom sesoptik på Grünerløkka og tok opp iphonen av lomma for å vise optikeren et bilde av meg selv med de brillene jeg ønsket å kjøpe, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at den hadde blitt helt våt! Optikeren som var en svært sympatisk type styrtet til med tørkepapir, men det var for sent. En stor "flekk" dukket opp på skjermen, men forsvant iløpet av dagen. Værre var det med blitzen, som nå nektet å skru seg av. Dette førte til mang en situasjon hvor hjelpsomme medmennesker ønsket å gjøre meg oppmerksom på det det lyste ut av veska eller buksa mi, og sikkert også mang en utilsiktet blending av tilfeldig forbipasserende. Dette levde jeg med i et halv år, og ble så smått om senn vant til det. Litt kjedelig var det, det må jeg innrømme, men jeg var innstilt på å få forholdet til å fungere. Jeg kjøpte tilogmed et rosa deksel til den. (Sånn med magnet og flapp forran, magneten datt dessverre ut da jeg mistet den i gulvet).

Rundt juletider bestemte Iphonen at han hadde vært urimelig, og sluttet å lyse. Jeg ble lykkelig og kjøpte etterhvert et stilig svart deksel og alt var fryd og gammen. Trodde jeg. Helt til den for et par dager siden begynte å lyse igjen. Den syntes nok jeg hadde tatt den for gitt, og følte seg oversett da jeg gang på gang utsatte å laste ned den nyeste oppdateringen. Så nå er vi tilbake til kort batteritid (veldig merkelig i grunn, for den suger batteri som en svamp, men når batteriet er slutt lyser den fremdeles like sterkt..), blending av meg selv og medmennesker, spørrende blikk på  metroen, og en partner som til tider blir så overopphetet at den på ta seg en pause. Hvor forholdet går herfra vet jeg ikke. Jeg er innstilt på å få det til å fungere i det lengste. Som AC bemerket på facebookchatten: "Den får bare hold på med sitt". Så nå prøver jeg å gi den litt pusterom, så får vi se hvordan det utvikler seg. Jeg krysser fingrene for at vi kommer oss igjennom dette også.

Pannekaker og prokastinering

Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført påbegynte arbeidsoppgaver. (Kilde: www.wikipedia.no)


I morgen har jeg to eksamener. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva de kommer til å  dreie seg om, da jeg nødig vil at dere skal kjede dere like mye som meg. Selv om det ikke er så veldig mye å lese på, og det nå en gang er slik at det jeg ikke kan nå er det for sent å lære seg, burde jeg strengt tatt i skrivende stund lest over notater, utdelte papirer osv. Men så fikk jeg henvendelse fra en fan! Tenk det! Og når fansen (eller fanen i ental) ber om nye innlegg, da kan man jo ikke nekte.


Det passet jo egentlig perfekt. Som John Perry påpeker i sin fremragende artikkel fra 1996 "How to procastinate and still get things done" er det mye lettere å få gjort ting om de ikke står øverst på lista over viktige gjøremål. Om å vaske klær står øverst på lista vil det for en typisk prokastinerer (som meg selv) være vasnkelig å få gjort akkurat det. Men så fort noe annet kommer høyere opp på lista, som feks å skrive en skoleoppgave, vil det bli veldig lett å få  slengt de klærne inn vaskemaskina. Så siden jeg lenge har tenkt at jeg burde skrive et nytt blogginlegg, ble det kjempelett nå som eksamen nærmer seg med stormskritt.


Men for å blogge måtte jeg gjøre noe jeg kunne blogge om. Så jeg lagde pannekaker! (Jeg var ute og spiste lunch med jentene tidligere i dag, men glemte dessverre å ta bilder, så kunne ikke blogge om det :( ). Jeg tok masse bilder under prosessen slik at jeg ved hjelp av disse kunne vise trinn for trinn hvordan jeg gikk fram som i en ekte bakeblogg. Dessverre ødela instagram alt, og det eneste bilde som ble lagret var dette:

Pannekake numero dos, ikke verst?

Et referat av hvordan jeg lagde pannekaker uten bilder blir rett og slett for kjedelig og jeg har såpass tro på dere at jeg tenker dere klarer å lage pannekaker uten min hjelp. Men jeg kan nevne at jeg brukte den eminente stavmikseren jeg fikk av min kjære mormor til jul, for å unngå den minste lille klump i røra. Jeg har heller ingen bilder av det ferdige resultatet, da jeg  var for ivrig etter å spise herligheten til å tenke på blogging. Jeg valgte å smøre nutella på alle tre pannekakene jeg skulle spise selv, noe jeg angret på halveis ut i nummer to. Til slutt måtte jeg kapitulere, det var sterk kost. Men gud så godt! De resterende ga jeg til roomien, og jeg lot han få de fineste. Mer fordi jeg ikke ville at han skulle tro jeg er talentløs når det kommer til pannekakesteking enn for å være snill. 

Nå må jeg tilbake til lesingen, ha en flott kveld og en god eksamenstid. Takk for meg heihei!

                     

Litt om mat

Jeg er så heldig at jeg bor med en franskmann. Vi kommer godt overens og har ingen problemer i samboerskapet. Noen ganger blir kulturforskjellene tydelige, men det setter jeg heller på humorkontoen enn den for problemer. En av de tydeligste forskjellene er grunnmuren i en hver kultur, nemlig maten. Frankrike er jo kjent som et gourmetland uten sidestykke, men jeg kan avsløre at sett fra innsiden er ikke alt så fisefint her som vi nordmenn liker å tro. Ikke et ondt ord om det  franke kjøkken, det setter jeg umåtelig stor pris på, men det er ikke til å stikke under en stol at de hverdagslige matvanene er noe ulike. Om man tar en titt på kjøkkenet vårt og ser gjennom matvarene kan man se et tydelig skille: Biologisk müsli, biologiske egg, avokado, bønner, soltørkede tomater og knekkebrød på den ene siden hvitt skivet brød uten skorpe, sjokko/bananmelk, sjokkofrokostblanding og ferdige cheeseburgere til å varme i microen på den andre. Gjett hva som tilhører hvem? Dette er selvsagt ytterpunktene, og jeg jeg skal på ingen måte forsøke å framstille meg selv som jenta med det perfekte kostholdet, men at man kan se en tendens når man gransker våre respektive matbeholdninger er nok sant. Forskjellen på oss to er at han legger seg oppi mine matvaner, mens jeg lar han drive på med sitt. Han er blant annet veldig opptatt av når jeg spiser. Ved flere anledninger har jeg fått spørrende blikk og kommentarer på valg av tidspunkt for matinntak, uten at jeg selv føler det har vært kritikkverdig (vi snakker ikke klokken 04:00 på morgenen). Senest i dag kom jeg hjem fra skolen kl 18:30, sliten og sulten som en ulv. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og selv om den var inntatt ved det de fleste vil kalle lunchtider, var blodsukkernivået mitt på bånn. Jeg satte i gang og lage det jeg selv vil kalle en særs enkel, men næringsrik rett: omelett, bønner av type asparges og kidney, samt salat. "Skal du spise allerede?????" kommenterer han med en mine like sjokkert som om jeg skulle dradd inn en hund fra gata og spurt om vi kunne beholde den. Jeg orker ikke forklare at nå er jeg sulten og mer enn overmoden for middag, og da finner jeg det hensiktsmessig å spise, eller at i Norge er 18:30 langt over normert middagstid. Jeg snøfter bare noe om "ikke spist siden frokost" (et måltid han forøvrig ikke spiser, så det ble kanskje en smule vanskelig for han å sette seg inn i..). "Du burde gå på Picard" fortsetter han. Picard er en butikkjede som kun selger dypfryste matvarer. De finnes over alt, men jeg har aldri satt mine ben der (ikke for å være snobb altså, det bare ser så nistrist ut). Han drar fram en pakke fra fryseren med bilde av noe det er umulig for meg å identifisere, men som helt klart er spiselig. "Det lager seg selv!" sier han muntert. Hva er det han mener? At jeg ikke burde slite meg ut med denne matlagingen? En middag som tok mer 8 minutter å smekke sammen? Jeg vet han bare mener godt, men kan ikke annet enn å fnyse inni meg. Nå, når maten er inntatt og blodsukkeret noenlunde stabilt skjønner jeg at jeg heller burde fnise.

Er disse forskjellene kulturelt betinget? Og isåfall; på hvilket plan? Er det fordi vi kommer fra forskjellige land at vårt syn på maten er så ulikt, eller er det fordi vi kommer fra ulike familier? Er det rett og slett bare fordi vi er forskjellige personer med forskjellige interesser? Ikke vet jeg. det jeg vet er at jeg ikke føler en trang til å kommentere alle hans vaner opp i fjeset på ham. Jeg skriver om det på internett på et språk han ikke forstår isteden.

En liten anekdote fra min skoledag

Hun har kommet for sent til hver eneste time vi har hatt sammen dette semesteret og i dag var intet unntak. De fleste som kommer for sent prøver å gjøre så lite som mulig ut av seg, åpne døra forsiktig, si unnskyld og kanskje mumle noe om at metroen var forsinka før de finner nærmeste ledige plass. Med henne pleier ikke dette å være tilfellet, og i dag var intet unntak. Hun banket hardt på døren og åpnet den med en brå bevegelse. Uten å si noe blir hun stående å se seg forvirret om i rommet. Øynene hennes faller til sist på den ledige stolen på min høyre side. Det er ikke den eneste ledige plassen i lokalet, og på langt nær den det er lettest å komme seg til. Men hun har bestemt seg. Hun baner seg vei forbi halve klassen, og slenger baggen sin på pulten med et brak. "Nå har vi det gående" tenkte jeg for meg selv, samtidig som jeg smilte og nikket bonjour til henne. Og selvsagt hadde jeg rett. Jeg ser på med selv som en ganske "styrete" person, og skal ikke legge skjul på at jeg kan være litt brå i bevegelsene til tider. Det er derimot ingenting sammenlignet dette mennesket. Etter å ha lasset alt nødvendig utstyr opp på pulten med maksimal bruk av både plass og lydeffekter, fant hun fram en pakke kjeks og startet å tygge og slafse. "Har hun tatt opprop" spør hun meg mellom tyggene. Jeg kan berolige henne med at nei, det har hun ikke. Etter en stund med mye blaing i papirer spør hun meg når ferien er. Jeg kan fortelle henne at det er neste uke. På dette tidspunktet har vantroheten for lengst nådd meg. Snart henvender hun seg til meg nok en gang. Jeg begynner å bli nervøs, for jeg vet at lærerinnen har nulltoleranse på prat i timene. "Kan jeg få låne en tekstmelding av deg?" hvisker hun, ikke særlig diskret. Jeg forteller henne som sant er at batteriet mitt er flatt. Hun godtar og setter i gang å telle mynt. I og med at hun gjør dette ved å slenge dem på bordet, lager det en del bråk. Likeså gjør den ekstremt høylytte hostingen. Til og med når hun snyter seg klarer hun å overdøve lærerinnens stemme.Så tar hun opp sin egen telefon og sender en tekstmelding fra den, uten problemer... Endelig blir det pause. Til min forbauselse pakker hun sammen tingene sine, uten så rent lite bravour, og stavrer seg ut av rommet, for ikke å komme tilbake etter de fem gylne minuttene vi hadde fått tildelt. Jeg blir sittende igjen med det spørsmålet jeg med jevne mellomrom må stille meg: "Hva er det med folk?"

Ting som gjør meg glad!

Jeg tenkte; hvorfor ikke gjøre denne bloggen litt nyttig, slik at leseren kan lære noe også? Men først, en liten historie (jeg elsker jo å ta den lange versjonen, alltid). 

Der var på den tiden jeg bodde i Oslo. Jeg var på ferie hjemme i Trondheim, hvor mitt gamle pikerom fremdeles står urørt. Eller, det er vel egentlig ikke riktig. Det står på ingen måte urørt, som et minnesmerke over min tapte ungdom, neida, min yngre søster har flyttet inn (husets beste seng står nemlig der). Det som ikke er rørt, er alt rotet mitt. Jeg tenkte dermed at jeg skulle ta tak i dette, og få bort det verste, spesielt siden søssa har nok rot å stri med selv (både der og på sitt gamle rom). Det meste av rotet består av gammelt papir og selvsagt hendte det som alltid hender når jeg skal rydde mer dyptgående i slike saker; jeg ble sittende og studere og mimre. Jeg er jo en mimrer av rang og kan bruke flere timer bare på å studere gamle mattebøker fra ungdomsskolen. Midt oppe i alt dette fant jeg de; listene. Det var i franskboken jeg og AC hadde notert ned 10 ting hver som gjorde oss glade. Det var alt fra de helt små ting, til de store følelser. Jeg husker ikke så mye av hva som stod der, men det har brent seg fast at et av punktene på min liste var lippgloss. Det gjorde meg glad å finne igjen disse listene. Både fordi det var gøy å se tilbake i tid, og tenke på at lippgloss bare tre år tidligere hadde gitt meg så stor glede, og fordi jeg syntes det var sånn en fin ting å gjøre. Vel tilbake i Oslo viste jeg AC disse listene, og foreslo at vi skulle skrive våre nye oppdaterte versjoner. Som sagt, så gjort, og både nye og gamle lister ble hengt opp på kjøleskapet, til inspirasjon og glede. 

Jeg begynte å tenke på disse listene her forleden, og ble inspirert til å lage en ny. Poenget er at det skal være ti ting som popper opp i hodet ditt. Det skal ikke reflekteres og rangeres, bare rables ned i all hast. Ingenting for lite, ingenting for stort. Materielle ting, spiselige ting eller rent emosjonelt, hva som skal med på listen er det bare du som bestemmer. Her er min anno februar 2012:

Podkaster

-

Lukten fra boulangeriet jeg går forbi hver morgen

-

Kaffe

-

Sol og solbriller

-

Broer

-

Skype

-

Crepe med ost og skinke til nattmat

-

Fly

-

Anekdoter

-

En god klem

Når skal man si ifra?

Utifra tittelen å dømme skulle man tro dette er et politisk, engasjert og viktig innlegg. Men frykt ikke, jeg skal ikke forsøke meg på det riktig enda. Dette innlegget skal dreie seg om den tankestormen som startet å spinne da jeg forsøkte å kjøpe meg en boks Cola Zero i skolekantina her om dagen.

Jeg har aldri likt å klage. Det er nok en effekt av min nokså konfliktsky natur. Det å henvende seg til  servitører eller salgspersonell for å fortelle dem at de har misforstått mine ønsker eller at produktet de har levert rett og slett ikke holder mål, byr meg rett og slett imot. Jeg har selv jobbet i serviceyrker, og vet at mange krasse henvendelser havner hos feil vedkommende. Men jeg vet også at når folk pent sier fra om at kaffen i kanna er kald, eller at juicedispenseren er tom, så settes det pris på.

Jeg kan huske to ganger jeg har klaget. Selvsagt har jeg sagt ifra om ting flere ganger, men disse to episodene har størst plass i hukommelsen. Den første fordi den er rimelig dramatisk, den andre fordi den er veldig utypisk meg. Altså; den første historien finner sted i det store utland, nærmere bestemt Sverige, Åre for å være pinlig nøyaktig. Vel, etter en lang dag i bakken var tiden inne for min favorittradisjon i Sverige, nemlig fikapausen (mer om dette fantastiske fenomenet i en senere post). Jeg bestilte meg et stykke av en av mine favoritter; smuldrepai, og høgg innpå. Til min store forskrekkelse viste det seg at det jeg trodde var en hard smule, var en liten bit knust glass. Dessverre kom jeg ikke til denne erkjennelsen før jeg hadde skåret opp større deler av ganen, og satt der med munnen full av blod. Her var det ingen tid å miste; jeg måtte redde andre uskyldige skientusiaster fra å lide samme skjebne som meg. Jeg styrtet bort til kassa og fortalte partysvensken bak disken hva som hadde hendt. Hun virket forskrekket og viste stor sympati. Hun tilbød meg tilogmed en cola som plaster på såret. Jeg på min side var ikke interessert i oppreisning, jeg ville ha paien fjernet, og antydet dette ovenfor den unge damen. Da jeg gikk derifra noen minutter senere la jeg til min forargelse merke til at paien fremdeles stod der og fristet nye gjester..

Den andre historien var på langt nær like dramatisk. Denne episoden utspiller seg også i utlandet, nemlig Schipol International Airport. Etter seks måneder i landet uten Burger King; Frankrike, var gleden stor over å kunne nyte en dobbel Whopper Cheese. Gleden var derimot ikke like stor da jeg halvveis inn i burgeren oppdaget at det kun lå en karbonade der. Jeg sjekket kvitringen, hvor det svart på hvitt stod at jeg hadde betalt for en dobbel. Nok en gang trosset jeg mitt anti-klage-gen, og stilte meg opp i den lange køen, for å klage til nederlands mest kvisete og sløveste unggutt. (Sparer meg for åpenbare hasjvitser her...).  Jeg fikk min oppreisning, og glad og fornøyd kunne jeg sette tennene i den doble burgeren, som jeg ikke klarte å få i meg mer enn halve av. Oh, the irony.

Alt dette gjenopplevde jeg, mens professoren snakket engasjert om Baudelaires framstilling av Paris i sine dikt, og jeg sippet til min kopp med te."Te?" spør du kanskje? "Nevnte hun ikke noe om Cola Zero?". Den observante leser vil nok forstå hvordan det hele henger sammen. Men når man bestiller en boks Cola ("Un Coca Zero, s'il vous plait") og får en kopp te ("Du thé, s'il vous plait"), hvem sin skyld er det da? har jeg rett på å klage? Teen er jo laget, og blir svinn om jeg ikke tar den. Og muligheten for at jeg ikke uttrykte meg tydelig nok er definitivt til stede. Hadde jeg fått en boks iste, hadde det vært lettere, den kunne de jo bare satt inn i kjøleskapet igjen. Men for å være helt ærlig hadde jeg nok ikke klaget da heller (spesielt ikke siden flere av de kantineansatte fniste og lo så fryktelig av den stakkars japaneren foran meg i køa som desperat prøvde å bestille en "Panini, bacon chevre" uten å møte mye forståelse fra ekspeditrisen.). Slike feiltagelser som bygger på åpenbare missforståelser er det vanskeligste, iogmed at det ofte er vanskelig å si hvem sin skyld det egentlig er. En gang jeg og AC skulle spise pizza på ikke navngitt sted i Oslo (ikke Villa), bestilte vi en nummer 2 og en nummer 14. De kom med to av nummer 14. Har vi vært uklare da, eller er det servitrisens feil? Jeg kunne helt sikker klagd og fått min nummer to. Men det ble for mye ork. Dette er egentlig et kroneksempel på min holdning overfor reklamasjon. Det er rett og slett stress, og hei, nummer 14 er sikkert også god!


Jeg må dessverre skuffe dere; jeg kan ikke tilby noen konklusjon, noe som jo er litt svakt etter et så langt resonnement. Men man får vel, som så ofte ellers, bruke skjønn. Jeg burde nok klage mer, andre burde klage mindre. Choose your battles sies det. Så får det være opp til deg om det er dobbel burger, kald kaffe eller en annen Pizza enn den du bestilte.

Min venn TV og meg

For de som kjenner meg er det ikke noen hemmelighet at jeg er litt av en TV-slave. (Om du ikke kjenner meg vet jeg ikke hvorfor du leser denne bloggen, men hjertelig velkommen skal du være!). Slave synes jeg forresten blir et litt for sterkt ord. La meg rette det til entusiast. Jeg vil si at det i større grad er entusiasme enn avhengighet som driver meg til denne "aktiviteten".

En av de tingene jeg liker spesielt godt med å se på TV, er at det krever minimalt av deg (dette gjelder selvsagt ikke alle typer serier, jeg hadde blant annet store problemer med The Wire, noe som fremdeles gnager i sjela mi. Jeg skal prøve igjen, jeg lover..). Jeg er veldig glad i å lese bøker, men ofte (ok, nesten alltid) er det tv'en som vinner. Et godt et eksempel på dette er da jeg og AC bodde sammen i Paris. Hver gang vi skulle ta oss en velfortjent hvil (og jeg sier dere, sjeldent har hvilene vært så velfortjente), la AC seg til rette og leste bok. Jeg på min side plugget i øreproppene og satte i gang Bokprogrammet i NRKnettv. Hans Olav Brenner inspirerte og engasjerte meg, og listen over bøker jeg kunne tenke meg å lese ble bare lengre og lengre. Problemet var jo bare det at jeg aldri fikk lest, bortsett fra på metroen til og fra skolen, da det var TVfri sone. Så mens AC avsluttet bok etter bok, satt jeg der med det imaginære skjegget i postkassa og med en lang liste over bøker jeg skulle ønske jeg hadde lest.

Man skulle jo tro at nå som jeg igjen er i utlendighet ville det bli mindre TV-titting. Faktum er at jeg ved hjelp av alle nettv-kanalene (ja, jeg har tilogmed annskaffet meg TV Norge-abonnement, kunne jo ikke la en hel sesong 4stjerners middag glippe mellom hendene på meg) får med meg alt nødvendig + litt til. Samtidig har jeg tilgang på den franske nettven, og jeg kan love dere at der er det mye snacks!
Bekymre dere imidlertid ikke, jeg gjør andre ting også, og med med all fleksibilitet og valgfrihet nettven gir, lar jeg aldri TVen gå ut over andre aktiviteter (bortsett fra leksene og tidligere nevnte lesning av skjønnlitteratur så klart).

Nå er altså mandagen kommet, og en ny TVuke er straks i gang. Spesielt gleder jeg meg til Brille, og TV3s nye storsatsing; Hellstrøm inviterer. Hadde dette vært en ordentlig god blogg hadde jeg spurt: "hva skal dere se på TV i kveld?", men det tror jeg at jeg skal la være. Uansett, kos dere uansett hva dere skal se på, og det med god samvittighet!

                                                                   Foto: TV3

http://parisvsnyc.blogspot.com/

Fantastiske nyheter!

Som den hipsteraktige ungjenta jeg er har jeg startet en blogg. Jeg har jo tidligere sammen med min partner in crime; Anna, hatt stor suksess med bloggen annaetmarianne, også den med hovedsete i Paris. Dette var en blogg full av flotte bilder og gøyale kommentarer. Denne bloggen har jeg i utgangspunktet startet for å få skrevet litt (jeg kunne selvsagt skrevet uten å publisere det på world wide web). Hva jeg skal skrive om er hittil uvisst, men la oss håpe inspirasjonen kommer over meg. Jeg kan iallefall love et kåseri med utgangspunkt i suksessprogrammet 4 Stjerners Middag. 

Man skal jo aldri starte en tale med å si "Jeg er ingen taler", så jeg vil heller ikke starte denne bloggen med å sette spørsmålstegn ved mine evner. Det er forresten alle klisjeers onkel å starte talen med å si at man ikke skal si at man ikke er noen taler. I det hele tatt å ta opp dette temaet er rimelig klisjefullt. Men hallo, jeg liker egentlig klisjeer ganske godt, det er jo tross alt en grunn til at de har blitt klisjeer (dette er selvsagt den eldste klisjeen av de alle). 

Feirer den nye bloggen med å legge ut et bilde av den nyeste t-shorta mi