Flere av menneskene jeg omgir meg med, og da spesielt min mor mener at jeg er ute av stand til å ta vare på tingene mine. Jeg mener selv at dette ikke kommer av uforsiktighet og det faktum at jeg er en klæbb, men at jeg rett og slett ikke bryr meg så mye om ting. (Det er ihvertfall det jeg forsøker å lure meg selv til å tro). Da jeg gikk til anskaffelse av en splitter ny Iphone 4 på vårparten i fjor var altså spådommene om et kortvarig forhold mange.
Det gikk veldig bra, lenge. Jeg gikk riktig nok ikke til anskaffelse av et beskyttelsesdeksel, da jeg ikke ville virke som jeg var bekymret for at noe som skulle skje den, og fordi jeg var skeptisk til å kludre med det elegante stilrene designet min lille følgesvenn fra apple hadde. Litt som en 14årings innstilling til sykkelhjelm altså. Lenge så det ut til å gå smertefritt, og en skjerm full av fettflekker var det største problemet vi hadde.Helt fram til jeg en tidlig morgen i Juli mistet den i baderomsgulvet. Man kan trygt si at det ga forholdet en real smell. Et spindelvevlignende mønster spredte seg på den blanke svarte baksiden, og jeg kunne ikke lenger stolt gå rundt og snakke i Iphonen med en mine som sa "Neida, jeg trenger ikke deksel jeg, jeg ville da aldri miste Iphonen min i gulvet, så uforsiktig er jeg da ikke".
Denne hendelsen førte riktignok ikke til anskaffelse av deksel. Vi var heldige og slapp unna kun med kosmetiske skader. Livet fortsatte som før, men ikke lengre enn noen få uker, da jeg en regntung morgen i Oslo bestemte jeg for å legge den i lomma på regnjakka (den regnjakka er det forøvrig en veldig gøy historie rundt, kanskje jeg forteller den senere..). Da jeg ankom sesoptik på Grünerløkka og tok opp iphonen av lomma for å vise optikeren et bilde av meg selv med de brillene jeg ønsket å kjøpe, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at den hadde blitt helt våt! Optikeren som var en svært sympatisk type styrtet til med tørkepapir, men det var for sent. En stor "flekk" dukket opp på skjermen, men forsvant iløpet av dagen. Værre var det med blitzen, som nå nektet å skru seg av. Dette førte til mang en situasjon hvor hjelpsomme medmennesker ønsket å gjøre meg oppmerksom på det det lyste ut av veska eller buksa mi, og sikkert også mang en utilsiktet blending av tilfeldig forbipasserende. Dette levde jeg med i et halv år, og ble så smått om senn vant til det. Litt kjedelig var det, det må jeg innrømme, men jeg var innstilt på å få forholdet til å fungere. Jeg kjøpte tilogmed et rosa deksel til den. (Sånn med magnet og flapp forran, magneten datt dessverre ut da jeg mistet den i gulvet).
Rundt juletider bestemte Iphonen at han hadde vært urimelig, og sluttet å lyse. Jeg ble lykkelig og kjøpte etterhvert et stilig svart deksel og alt var fryd og gammen. Trodde jeg. Helt til den for et par dager siden begynte å lyse igjen. Den syntes nok jeg hadde tatt den for gitt, og følte seg oversett da jeg gang på gang utsatte å laste ned den nyeste oppdateringen. Så nå er vi tilbake til kort batteritid (veldig merkelig i grunn, for den suger batteri som en svamp, men når batteriet er slutt lyser den fremdeles like sterkt..), blending av meg selv og medmennesker, spørrende blikk på metroen, og en partner som til tider blir så overopphetet at den på ta seg en pause. Hvor forholdet går herfra vet jeg ikke. Jeg er innstilt på å få det til å fungere i det lengste. Som AC bemerket på facebookchatten: "Den får bare hold på med sitt". Så nå prøver jeg å gi den litt pusterom, så får vi se hvordan det utvikler seg. Jeg krysser fingrene for at vi kommer oss igjennom dette også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar