Litt om mat

Jeg er så heldig at jeg bor med en franskmann. Vi kommer godt overens og har ingen problemer i samboerskapet. Noen ganger blir kulturforskjellene tydelige, men det setter jeg heller på humorkontoen enn den for problemer. En av de tydeligste forskjellene er grunnmuren i en hver kultur, nemlig maten. Frankrike er jo kjent som et gourmetland uten sidestykke, men jeg kan avsløre at sett fra innsiden er ikke alt så fisefint her som vi nordmenn liker å tro. Ikke et ondt ord om det  franke kjøkken, det setter jeg umåtelig stor pris på, men det er ikke til å stikke under en stol at de hverdagslige matvanene er noe ulike. Om man tar en titt på kjøkkenet vårt og ser gjennom matvarene kan man se et tydelig skille: Biologisk müsli, biologiske egg, avokado, bønner, soltørkede tomater og knekkebrød på den ene siden hvitt skivet brød uten skorpe, sjokko/bananmelk, sjokkofrokostblanding og ferdige cheeseburgere til å varme i microen på den andre. Gjett hva som tilhører hvem? Dette er selvsagt ytterpunktene, og jeg jeg skal på ingen måte forsøke å framstille meg selv som jenta med det perfekte kostholdet, men at man kan se en tendens når man gransker våre respektive matbeholdninger er nok sant. Forskjellen på oss to er at han legger seg oppi mine matvaner, mens jeg lar han drive på med sitt. Han er blant annet veldig opptatt av når jeg spiser. Ved flere anledninger har jeg fått spørrende blikk og kommentarer på valg av tidspunkt for matinntak, uten at jeg selv føler det har vært kritikkverdig (vi snakker ikke klokken 04:00 på morgenen). Senest i dag kom jeg hjem fra skolen kl 18:30, sliten og sulten som en ulv. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og selv om den var inntatt ved det de fleste vil kalle lunchtider, var blodsukkernivået mitt på bånn. Jeg satte i gang og lage det jeg selv vil kalle en særs enkel, men næringsrik rett: omelett, bønner av type asparges og kidney, samt salat. "Skal du spise allerede?????" kommenterer han med en mine like sjokkert som om jeg skulle dradd inn en hund fra gata og spurt om vi kunne beholde den. Jeg orker ikke forklare at nå er jeg sulten og mer enn overmoden for middag, og da finner jeg det hensiktsmessig å spise, eller at i Norge er 18:30 langt over normert middagstid. Jeg snøfter bare noe om "ikke spist siden frokost" (et måltid han forøvrig ikke spiser, så det ble kanskje en smule vanskelig for han å sette seg inn i..). "Du burde gå på Picard" fortsetter han. Picard er en butikkjede som kun selger dypfryste matvarer. De finnes over alt, men jeg har aldri satt mine ben der (ikke for å være snobb altså, det bare ser så nistrist ut). Han drar fram en pakke fra fryseren med bilde av noe det er umulig for meg å identifisere, men som helt klart er spiselig. "Det lager seg selv!" sier han muntert. Hva er det han mener? At jeg ikke burde slite meg ut med denne matlagingen? En middag som tok mer 8 minutter å smekke sammen? Jeg vet han bare mener godt, men kan ikke annet enn å fnyse inni meg. Nå, når maten er inntatt og blodsukkeret noenlunde stabilt skjønner jeg at jeg heller burde fnise.

Er disse forskjellene kulturelt betinget? Og isåfall; på hvilket plan? Er det fordi vi kommer fra forskjellige land at vårt syn på maten er så ulikt, eller er det fordi vi kommer fra ulike familier? Er det rett og slett bare fordi vi er forskjellige personer med forskjellige interesser? Ikke vet jeg. det jeg vet er at jeg ikke føler en trang til å kommentere alle hans vaner opp i fjeset på ham. Jeg skriver om det på internett på et språk han ikke forstår isteden.