Når skal man si ifra?

Utifra tittelen å dømme skulle man tro dette er et politisk, engasjert og viktig innlegg. Men frykt ikke, jeg skal ikke forsøke meg på det riktig enda. Dette innlegget skal dreie seg om den tankestormen som startet å spinne da jeg forsøkte å kjøpe meg en boks Cola Zero i skolekantina her om dagen.

Jeg har aldri likt å klage. Det er nok en effekt av min nokså konfliktsky natur. Det å henvende seg til  servitører eller salgspersonell for å fortelle dem at de har misforstått mine ønsker eller at produktet de har levert rett og slett ikke holder mål, byr meg rett og slett imot. Jeg har selv jobbet i serviceyrker, og vet at mange krasse henvendelser havner hos feil vedkommende. Men jeg vet også at når folk pent sier fra om at kaffen i kanna er kald, eller at juicedispenseren er tom, så settes det pris på.

Jeg kan huske to ganger jeg har klaget. Selvsagt har jeg sagt ifra om ting flere ganger, men disse to episodene har størst plass i hukommelsen. Den første fordi den er rimelig dramatisk, den andre fordi den er veldig utypisk meg. Altså; den første historien finner sted i det store utland, nærmere bestemt Sverige, Åre for å være pinlig nøyaktig. Vel, etter en lang dag i bakken var tiden inne for min favorittradisjon i Sverige, nemlig fikapausen (mer om dette fantastiske fenomenet i en senere post). Jeg bestilte meg et stykke av en av mine favoritter; smuldrepai, og høgg innpå. Til min store forskrekkelse viste det seg at det jeg trodde var en hard smule, var en liten bit knust glass. Dessverre kom jeg ikke til denne erkjennelsen før jeg hadde skåret opp større deler av ganen, og satt der med munnen full av blod. Her var det ingen tid å miste; jeg måtte redde andre uskyldige skientusiaster fra å lide samme skjebne som meg. Jeg styrtet bort til kassa og fortalte partysvensken bak disken hva som hadde hendt. Hun virket forskrekket og viste stor sympati. Hun tilbød meg tilogmed en cola som plaster på såret. Jeg på min side var ikke interessert i oppreisning, jeg ville ha paien fjernet, og antydet dette ovenfor den unge damen. Da jeg gikk derifra noen minutter senere la jeg til min forargelse merke til at paien fremdeles stod der og fristet nye gjester..

Den andre historien var på langt nær like dramatisk. Denne episoden utspiller seg også i utlandet, nemlig Schipol International Airport. Etter seks måneder i landet uten Burger King; Frankrike, var gleden stor over å kunne nyte en dobbel Whopper Cheese. Gleden var derimot ikke like stor da jeg halvveis inn i burgeren oppdaget at det kun lå en karbonade der. Jeg sjekket kvitringen, hvor det svart på hvitt stod at jeg hadde betalt for en dobbel. Nok en gang trosset jeg mitt anti-klage-gen, og stilte meg opp i den lange køen, for å klage til nederlands mest kvisete og sløveste unggutt. (Sparer meg for åpenbare hasjvitser her...).  Jeg fikk min oppreisning, og glad og fornøyd kunne jeg sette tennene i den doble burgeren, som jeg ikke klarte å få i meg mer enn halve av. Oh, the irony.

Alt dette gjenopplevde jeg, mens professoren snakket engasjert om Baudelaires framstilling av Paris i sine dikt, og jeg sippet til min kopp med te."Te?" spør du kanskje? "Nevnte hun ikke noe om Cola Zero?". Den observante leser vil nok forstå hvordan det hele henger sammen. Men når man bestiller en boks Cola ("Un Coca Zero, s'il vous plait") og får en kopp te ("Du thé, s'il vous plait"), hvem sin skyld er det da? har jeg rett på å klage? Teen er jo laget, og blir svinn om jeg ikke tar den. Og muligheten for at jeg ikke uttrykte meg tydelig nok er definitivt til stede. Hadde jeg fått en boks iste, hadde det vært lettere, den kunne de jo bare satt inn i kjøleskapet igjen. Men for å være helt ærlig hadde jeg nok ikke klaget da heller (spesielt ikke siden flere av de kantineansatte fniste og lo så fryktelig av den stakkars japaneren foran meg i køa som desperat prøvde å bestille en "Panini, bacon chevre" uten å møte mye forståelse fra ekspeditrisen.). Slike feiltagelser som bygger på åpenbare missforståelser er det vanskeligste, iogmed at det ofte er vanskelig å si hvem sin skyld det egentlig er. En gang jeg og AC skulle spise pizza på ikke navngitt sted i Oslo (ikke Villa), bestilte vi en nummer 2 og en nummer 14. De kom med to av nummer 14. Har vi vært uklare da, eller er det servitrisens feil? Jeg kunne helt sikker klagd og fått min nummer to. Men det ble for mye ork. Dette er egentlig et kroneksempel på min holdning overfor reklamasjon. Det er rett og slett stress, og hei, nummer 14 er sikkert også god!


Jeg må dessverre skuffe dere; jeg kan ikke tilby noen konklusjon, noe som jo er litt svakt etter et så langt resonnement. Men man får vel, som så ofte ellers, bruke skjønn. Jeg burde nok klage mer, andre burde klage mindre. Choose your battles sies det. Så får det være opp til deg om det er dobbel burger, kald kaffe eller en annen Pizza enn den du bestilte.