En liten anekdote fra min skoledag

Hun har kommet for sent til hver eneste time vi har hatt sammen dette semesteret og i dag var intet unntak. De fleste som kommer for sent prøver å gjøre så lite som mulig ut av seg, åpne døra forsiktig, si unnskyld og kanskje mumle noe om at metroen var forsinka før de finner nærmeste ledige plass. Med henne pleier ikke dette å være tilfellet, og i dag var intet unntak. Hun banket hardt på døren og åpnet den med en brå bevegelse. Uten å si noe blir hun stående å se seg forvirret om i rommet. Øynene hennes faller til sist på den ledige stolen på min høyre side. Det er ikke den eneste ledige plassen i lokalet, og på langt nær den det er lettest å komme seg til. Men hun har bestemt seg. Hun baner seg vei forbi halve klassen, og slenger baggen sin på pulten med et brak. "Nå har vi det gående" tenkte jeg for meg selv, samtidig som jeg smilte og nikket bonjour til henne. Og selvsagt hadde jeg rett. Jeg ser på med selv som en ganske "styrete" person, og skal ikke legge skjul på at jeg kan være litt brå i bevegelsene til tider. Det er derimot ingenting sammenlignet dette mennesket. Etter å ha lasset alt nødvendig utstyr opp på pulten med maksimal bruk av både plass og lydeffekter, fant hun fram en pakke kjeks og startet å tygge og slafse. "Har hun tatt opprop" spør hun meg mellom tyggene. Jeg kan berolige henne med at nei, det har hun ikke. Etter en stund med mye blaing i papirer spør hun meg når ferien er. Jeg kan fortelle henne at det er neste uke. På dette tidspunktet har vantroheten for lengst nådd meg. Snart henvender hun seg til meg nok en gang. Jeg begynner å bli nervøs, for jeg vet at lærerinnen har nulltoleranse på prat i timene. "Kan jeg få låne en tekstmelding av deg?" hvisker hun, ikke særlig diskret. Jeg forteller henne som sant er at batteriet mitt er flatt. Hun godtar og setter i gang å telle mynt. I og med at hun gjør dette ved å slenge dem på bordet, lager det en del bråk. Likeså gjør den ekstremt høylytte hostingen. Til og med når hun snyter seg klarer hun å overdøve lærerinnens stemme.Så tar hun opp sin egen telefon og sender en tekstmelding fra den, uten problemer... Endelig blir det pause. Til min forbauselse pakker hun sammen tingene sine, uten så rent lite bravour, og stavrer seg ut av rommet, for ikke å komme tilbake etter de fem gylne minuttene vi hadde fått tildelt. Jeg blir sittende igjen med det spørsmålet jeg med jevne mellomrom må stille meg: "Hva er det med folk?"