Vi må slutte å snakke om SKAM!

Før dere spruter kaffen utover macskjermen eller river av dere det Noora-korte håret deres (eller williamluggen *grøss*) i rent sjokk og frustrasjon over denne ekstremt provoserende uttalelsen: PUST!

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal slutte å snakke om Skam! De som møter meg på daglig basis vet at jeg knapt får snakket nok om denne serien. Etter den mørke perioden, aka pausen, har jeg blitt en av dem som ser klippene gjennom uken framfor å spare alt til en deilig skambonanza med dipp til på fredag kveld. Av de jeg omgir meg med er det kun min søster som gjør det på denne måten, noe som selvsagt er frustrerende.. Det er en pine å diskutere teorier og hendelser når man har kommet lengre enn sine venner og dermed vet mer. For å lette litt på trykket er jeg med i ikke bare en, men to diskusjonsgrupper på facebook. Men heller ikke dette er nok. (I hovedgruppa er det for mange som henger seg opp i små detaljer og enda flere som henger seg opp i at folk henger seg opp i små detaljer. I den andre gruppa, som er for oss over 20 som ønsker en mer saklig diskusjon, er det kanskje hakket bedre, men også hwr føler jeg det er litt for mange avsporinger. Det har til og med gått så langt at jeg har begynt å høre på en podkast om serien, selv om jeg helt oppriktig mener at jeg kunne laget en mye bedre en selv.

Som dere forstår er ikke problemet at det er for mye skam i livet mitt. (pun partially intended). Problemer ligger i medias dekning av den umåtelig populære ungdomsserien. I starten slukte jeg alt,. og jeg setter fremdeles pris på mye av det. For eksempel vil det nok neppe skje igjen med det første at de diskuterer noe på EKKO som jeg føler jeg kunne bidratt like bra til som de som er invitert. Det er ikke medias generelle dekning av Skam jeg vil til livs. Det er kronikkene.

Den siste tiden har nemlig antallet folk som vil dele sine meninger rundt seriens underliggende budskap og tema eksplodert! Er Noora et godt forbilde? Gjør det at hun faller for William at hun er en svakere person eller gjør det  bare karakteren mer troverdig? Hva kan de voksne lære om ungdomskulturen av denne serien? Viktige tema? Absolutt! Men nå har jeg fått nok!! Dette er spørsmål jeg gjerne kan diskutere over et glass rosévin med vennene mine, men jeg vil ikke lese flere kronikker om dem! Jeg vil ikke bruke opp de få gratis visningene jeg har på aftenposten hver uke på å lese dette! Jeg vil lese kronikker om Sylvi Listhaug og Lan Marie, ikke Noora og Eva!

Jeg vil fremdeles snakke om skam. Men det jeg vil snakke om er når Vilde kommer til å klikke, og om det snart kan bli litt mer om Jonas igjen! Og jeg vil snakke om det på cafe, bar, imessage eller i lukkede facebookgrupper. Ikke på Dagbladet.no/meninger.

(Hvis noen fra en eller annen nettavis tilfeldigvis plukker opp dette er dere selvsagt hjertelig velkommen til å publisere det 😉 )

Takk for meg.

Kapittel 2: HOBBYEN

"Har du noen hobbyer?"

Fra tid til annen får man dette spørsmålet og blir svar skyldig. Et tilsynelatende enkelt spørsmål, som like fult har fått meg svette litt ekstra på ryggen (om man får dette spørsmålet er man ofte i en sosial situasjon som allerede er litt ubehagelig). Jeg har nemlig ikke hatt noe godt svar på det. Da jeg var barn hadde jeg selvsagt noen fritidsaktiviteter. Da jeg gikk i barnehagen gikk jeg på turn (!) senere begynte jeg på dans (!) og holdt ut et par år, før jeg innså at prosjekt rytme og koordinasjon var dødfødt. Jeg prøvde meg på håndball men det ble med den ene treninga. Jeg gikk på svømmekurs, men da jeg hadde lært å svømme tok jeg dessverre ikke steget videre (synd egentlig, jeg har sett hvor mye svømmere spiser og der har jeg talent). Da jeg var 10 år begynte jeg å stå på slalom, og hadde til og med en time med en finsk skilærer (om han faktisk het Pirka, eller om jeg bare husker det sånn fordi det er gøy er jeg litt usikker på.) Men det blir færre og færre skidager for hvert år, så det kan vel knappest kalles en hobby. Da jeg en periode var veldig ivrig på treningssenteret vurderte jeg å si at spinning var hobbyen min, men kom fram til at det var litt trist. Oppsumert: atletisk hobby utgikk.

Om man ikke er av den atletiske typen har man heldigvis alltid kunsten. Blokkfløyte var mitt første instrumemt, og jeg mener å huske at jeg trakterte det tålelig bra. Videre gikk veien inn i korpset. Det var ok, men jeg hadde kanskje ikke prioriteringene helt på plass. Jeg valgte intrument etter hvilken uniform jeg ville ha (kjole selvsagt) og orket ikke øve. Da vi endelig skulle få velge "vokseinstrumenter" gledet jeg meg til å få spille klarinett! Men nei, det var det så mange som spilte fikk jeg høre. Ok, hva med saksofon da?, lurte jeg. Tenk om jeg hadde lært å spille saksofon, da hadde jeg vært en ettertraktet musiker i dag, og kanskje stått på scenen med Sandra Lyng eller i MGP. Men de voksne i korpset trodde ikke det var noe for meg, "for vanskelig " sa de. Så da ble det en slags liten tuba som jeg måtte dra etter meg på ei tralle når jeg skulle på øving. Om ikke annet ble denne hobbyen også litt fysisk. Da jeg etter år med øving på hornet endelig skulle få spille med aspirantkorpset klagde de på at det ikke var en eneste klarinettist der. Jeg ble så forbanna at jeg slutta. Da jeg begynte på Høgskulen i Volda gikk jeg på en korøvelse, men kom plutselig på at jeg hverken kunne lese slike kornoter eller synge, så jeg styrtet ut midt under første sang. 

Etter dette har jeg ikke hatt noen organiserte hobbyer. Så da folk spurte var de ikke lett å svare. Dette er noen av de svarene jeg ofte har vurdert:

- Drikke kaffe

- Drikke vin

- Drikke øl

- Bake boller

- Scrolle instragram

Men dette er mer ting man gjør, enn hobbyer. Syssler om du vil. Skal det være en ordentlig hobby må det være noe du gjør som du kan diskutere med andre med samme hobby og ikke minst utvikle deg i. (derfor utgår å lese bøker og se på tv, du kan diskutere det med andre, men det er lite rom for utvikling annet enn hvor mye du får gjort det.).

Nå er det slutt på klam rygg når folk spør meg om jeg har en hobby. Jeg har nemlig funnet en: 

Kapittel 1: TILBAKEKOMSTEN

Etter at journalistkarrieren min gikk i vasken før den knapt hadde begynt har jeg fått mange velmenende råd. "Start en podkast" og "bli lærer" er to av de mest populære. Da jeg så som mørkest på tilværelsen begynte det å bli lærer å friste mer og mer, men heldigvis kom klarsynet såppas tilbake at jeg kom på at jeg nok ikke er skapt for lærerrollen. Podkastrådet var selvsagt også fristende å følge. Jeg elsker podkaster, og kanskje spesielt de hvor det bare er babbel. Babbel er jeg jo god på selv, men de som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å alltid kjøre den lange versjonen av enhver historie, og ofte mister min egen tråd sånn ca midtveis. At noen skulle orke å bruke dyrebar lagringsplass på smarttelefonen sin for å oppbevare en lydfil med min tåkeprat ser jeg på som lite trolig.

Så var det dette med blogg da, et tips som også dukker opp innimellom. Tidligere har jeg hatt rimelig stor suksess med bloggen min bff Anna og jeg hadde da vi bodde i Paris. Ikke VOE-suksess liksom, men familie og venner ga ihvertfall utrykk for at de likte den. Da jeg igjen bodde i Paris, denne gangen uten min partner in crime,tok jeg opp bloggtråden og slengte ut et og annet innlegg, før det igjen ble faset helt ut. 

Så leste jeg dette i fredagens DN:

Der har vi svaret! Hvem vil ikke være sjef i eget mediehus? Og blogg virker som det perfekte stedet å starte. Mindre teknisk krevende enn podcast, kan gjøres fra sofaen og ingen binding til VPP (eller vær varsom-plakaten for dere som ikke har tre års høgskuleutdanning innen journalistikk.)

På studiet lærte jeg også om research, og her ligger svaret foran meg: en 12 siders feature om hvordan  man kan lykkes med blogg og bli steinrik og respektert. (Om Vanessa Rudjord har gjennvunnet repekten hos det norske folk etter fadese på fadese på fadese er jeg dog usikker på). 

Essensen jeg klarte å dra ut av artikkelen var dette: du må være personlig. Du må kle deg naken, enten mental eller fysisk. For å holde på leserne og selvrespekten velger jeg å gå for førstnevnte og fortelle om en hendelse fra et par dager tilbake. Den usminkede sannheten om meg. 

Klokken er rundt 01:30, jeg ligger i senga og kjenner naturen kalle. Jeg plukker opp mobilen og tasser ned trappa. Åpner instagram, man kan jo ikke gjøre noe så kjedelig som å gå ned trappa ute å bli underholdt. Men gleden tar en brå slutt idet jeg snubler i mitt eget buksebein og ruller ned resten av trappa. Før jeg vet ordet av det ligger jeg sammenkrøket på gulvet og hyler i en blanding av smerte og sjokk. Høyre arm holder jeg høyt og stødig, selvsagt med et fast grep om telefonen.  Da jeg omsider kommer meg på beina blir det klart at jeg har slått skulder, kne og tå ganske kraftig. Hodet og iphone er heldigvis i god behold.

Så, med denne ærlige og utleverende histoiren er jeg tilbake på bloggen, og jeg regner med at den fikk dere til å ville lese mer.

Ut på tur, smørblid!

Jeg ønsker selvsagt at dette skal være en koselig blogg helt blottet for den formanende stemningen som har en tendens til å prege bloggosfæren. Derfor vil jeg på forhånd advare om at denne posten inneholder en rekke turbilder. Det er ikke det at jeg ønsker å gi dere dårlig samvittighet. Jeg vil bare skryte litt.

Dette er Rotevatnet. Det kan man gå rundt. Dobbelt så langt som Sognsvann

På en tur rundt vannet møtte jeg, som den askeladinnen jeg er, ei kjerring med nesa i stubben

Litt lenger bort møtte jeg den midterste Bukk Bruse og trollet.

På tur i Ridderdalen møtte jeg S og A (beklager den elendige bildekvaliteten, for høy iso hehe)

A er storfornøyd i solnedgangen på toppen av Vardehornet

E er heller ikke helt misfornøyd. Men nå fikk vi det travelt, vi kunne jo ikke risikere å være midt i skogen etter mørkets frambrudd

I og A (som venter sitt første barn i Mai).

I bakgrunnen kan man skimte Ørsta

Hvor er buksa mi?

Det har den siste tiden versert en debatt rundt Thorbjørn Egners kjente og kjære verker. Den svenske teaterregissøren Sofia Jupither hevder blant annet at Kardemommeby viser et kvinnesyn og et mangel på mangfold som kan være skadelig for barn samt en ideologi som nærmer seg det høyreekstreme.

 Som fireåring hadde jeg en genser med tilhørende caps og ryggsekk med bilde av en glad lilla gutt som spilte tromme. "Hoa Hottentott" lød påskriften. I senere år har jeg tatt meg selv i å tenke tilbake på dette antrekket jeg fikk av min kjære morfar med en viss undring. I dagens Norge tviler jeg på at man hadde fått levere fra seg barnet i barnehagen om det var iført en slik bekledning. Jeg mener allikevel ikke at Egner var helt ute på jordet med alt han skrev. Særlig gikk mine varme tanker til han her forleden dag hvor jeg opplevde noe som fikk meg til å identifisere meg sterkt med noen av karakterene fra Kardemommeby.

Jeg snakker selvsagt om de tre røverne Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg prøver å holde meg utenfor den kriminelle løpebane, men må allikevel vedgå at jeg deler noen personlighetstrekk med disse folkekjære forbryterne. Etter nesten en måneds ferie i barndomshjemmet, samt små avstikkere både utenlands og av fastlandet, hadde alle mine medbragte eiendeler på magisk vis spredt seg over hele huset. Og ikke nok med det, enkelte var rett og slett borte da jeg skulle pakke for å reise hjem.

Denne sokken savner for eksempel sin make (unngår bevisst referanser til orderudsokken)

Som tittelen indikerer var det også en av buksene som ikke hadde lyst til å bli med tilbake til Sunnmøre og dermed hadde gjemt seg. Etter en god time løpende rundt i huset, hele tiden med røvernes eminente sang surrende i hodet, innfant jeg meg til slutt med situasjonen og trøstet meg heller med at jeg på min ferd fant igjen andre plagg jeg hadde glemt jeg hadde. 

En blekksprut hadde bestemt seg for å angripe strikketøyet. Just my luck..

Kanskje har Egners bøker blitt en smule utdatert med tanke på kvinnesyn, rasisme og moral. Men en ting er sikkert. Noen av temaene er universelle, og det å vite at det ikke bare er jeg som sliter med bukser og skjorter på avveie er en stor trøst. (At hottentottantrekket er borte er derimot kanskje like greit)

Going back to my roots (yeah)

Da var det endelig duket for min første sommer i Norge på fire lange år. Etter to sommre i Sør Frankrike og en på Sveriges mest solrike plass var det ikke med rent lite spenning og entusiasme jeg satte jeg på flyet fra CDG til OSL, full av forventninger for den kommende sommeren. (At AC var med på ferden la selvsagt ikke noen demper på stemningen, spesielt da jeg pent spurte flyvertinna om jeg ikke kunne få litt varmt på toppen da hun gikk rundt med påfyll til kaffen).

Da jeg ankom Trondheim viste det seg at Juni ikke nødvendigvis betydde mer enn 8 grader og regn, men heldigvis vet jeg å kose meg uansett vær og føre.

 Jeg bakte et hjerteformet knekkebrød, og er sjeleglad for at jeg har en blogg å skryte av det på.

                                       

Jeg inviterte N til å komme og smake (legg merke til fraværet av filter, jeg prøver å framstille virkeligheten som den er her på bloggen)

                                                                

                                             

Så dro vi på museum. (Igjen; godt å få sagt det). N er strålende fornøyd foran favoritten Hanna Ryggens portrett av den gamle ringreven Churchill, men ikke like begeistret for den japanske kunsten.

 

  

 Kaffe på Dromedar er obligatorisk i T-town, og i bakgården til nordrefillialen fant vi både sol og chabby chic 

Ja; og så lagde jeg hjemmelaget Müsli da..

CIIIAO!

Travle dager

I det siste har jeg vært veldig opptatt. Dette er i og for seg ikke noe nytt fenomen i bloggverdenen, og jeg er bombesikker på at det kan tilgis. Først var jeg veldig opptatt fordi jeg var bortreist. Turen gikk til fantastiske Rüdesheim og der hadde jeg litt av en helg kan dere tro. Dette er ingen reiseblogg, så detaljer fra turen skal jeg spare dere for, men jeg kan slenge med et lite tips om dere skulle befinne dere i denne perlen av en by i Rheingau:

TA SVEVEBANEN!

(Takk til AC for foto)

Så, vel tilbake i Paris var sommeren kommet, og dere kan tro det er hektisk. For det første har jeg 1120 sider Knausgård jeg skulle ha lest for lenge siden, for det andre har jeg en særs blek hud som  sårt trenger litt gyllenfarge og for det tredje burde jeg så smått begynne å få orden på alle tingene mine som flyter utover rommet i og med at besøk og hjemreise nærmer seg med stormskritt.

Se hva jeg har å streve med..

                                                        (Foto H&M)

Så brun har reklamebransjen fortalt meg at jeg må være, så jeg har en lang vei å gå...

Var også en tur på Musee d'Orsay (før sommeren slo til for fullt, vel og merke). OBS, stor fare for kø..

Som dere sikkert forstår har det ikke blitt mye tid til blogging... Men se ikke bort i fra at jeg kommer sterkere tilbake! 

BIZZ!