Hvor er buksa mi?

Det har den siste tiden versert en debatt rundt Thorbjørn Egners kjente og kjære verker. Den svenske teaterregissøren Sofia Jupither hevder blant annet at Kardemommeby viser et kvinnesyn og et mangel på mangfold som kan være skadelig for barn samt en ideologi som nærmer seg det høyreekstreme.

 Som fireåring hadde jeg en genser med tilhørende caps og ryggsekk med bilde av en glad lilla gutt som spilte tromme. "Hoa Hottentott" lød påskriften. I senere år har jeg tatt meg selv i å tenke tilbake på dette antrekket jeg fikk av min kjære morfar med en viss undring. I dagens Norge tviler jeg på at man hadde fått levere fra seg barnet i barnehagen om det var iført en slik bekledning. Jeg mener allikevel ikke at Egner var helt ute på jordet med alt han skrev. Særlig gikk mine varme tanker til han her forleden dag hvor jeg opplevde noe som fikk meg til å identifisere meg sterkt med noen av karakterene fra Kardemommeby.

Jeg snakker selvsagt om de tre røverne Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg prøver å holde meg utenfor den kriminelle løpebane, men må allikevel vedgå at jeg deler noen personlighetstrekk med disse folkekjære forbryterne. Etter nesten en måneds ferie i barndomshjemmet, samt små avstikkere både utenlands og av fastlandet, hadde alle mine medbragte eiendeler på magisk vis spredt seg over hele huset. Og ikke nok med det, enkelte var rett og slett borte da jeg skulle pakke for å reise hjem.

Denne sokken savner for eksempel sin make (unngår bevisst referanser til orderudsokken)

Som tittelen indikerer var det også en av buksene som ikke hadde lyst til å bli med tilbake til Sunnmøre og dermed hadde gjemt seg. Etter en god time løpende rundt i huset, hele tiden med røvernes eminente sang surrende i hodet, innfant jeg meg til slutt med situasjonen og trøstet meg heller med at jeg på min ferd fant igjen andre plagg jeg hadde glemt jeg hadde. 

En blekksprut hadde bestemt seg for å angripe strikketøyet. Just my luck..

Kanskje har Egners bøker blitt en smule utdatert med tanke på kvinnesyn, rasisme og moral. Men en ting er sikkert. Noen av temaene er universelle, og det å vite at det ikke bare er jeg som sliter med bukser og skjorter på avveie er en stor trøst. (At hottentottantrekket er borte er derimot kanskje like greit)