Etter at journalistkarrieren min gikk i vasken før den knapt hadde begynt har jeg fått mange velmenende råd. "Start en podkast" og "bli lærer" er to av de mest populære. Da jeg så som mørkest på tilværelsen begynte det å bli lærer å friste mer og mer, men heldigvis kom klarsynet såppas tilbake at jeg kom på at jeg nok ikke er skapt for lærerrollen. Podkastrådet var selvsagt også fristende å følge. Jeg elsker podkaster, og kanskje spesielt de hvor det bare er babbel. Babbel er jeg jo god på selv, men de som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å alltid kjøre den lange versjonen av enhver historie, og ofte mister min egen tråd sånn ca midtveis. At noen skulle orke å bruke dyrebar lagringsplass på smarttelefonen sin for å oppbevare en lydfil med min tåkeprat ser jeg på som lite trolig.
Så var det dette med blogg da, et tips som også dukker opp innimellom. Tidligere har jeg hatt rimelig stor suksess med bloggen min bff Anna og jeg hadde da vi bodde i Paris. Ikke VOE-suksess liksom, men familie og venner ga ihvertfall utrykk for at de likte den. Da jeg igjen bodde i Paris, denne gangen uten min partner in crime,tok jeg opp bloggtråden og slengte ut et og annet innlegg, før det igjen ble faset helt ut.
Så leste jeg dette i fredagens DN:
Der har vi svaret! Hvem vil ikke være sjef i eget mediehus? Og blogg virker som det perfekte stedet å starte. Mindre teknisk krevende enn podcast, kan gjøres fra sofaen og ingen binding til VPP (eller vær varsom-plakaten for dere som ikke har tre års høgskuleutdanning innen journalistikk.)
På studiet lærte jeg også om research, og her ligger svaret foran meg: en 12 siders feature om hvordan man kan lykkes med blogg og bli steinrik og respektert. (Om Vanessa Rudjord har gjennvunnet repekten hos det norske folk etter fadese på fadese på fadese er jeg dog usikker på).
Essensen jeg klarte å dra ut av artikkelen var dette: du må være personlig. Du må kle deg naken, enten mental eller fysisk. For å holde på leserne og selvrespekten velger jeg å gå for førstnevnte og fortelle om en hendelse fra et par dager tilbake. Den usminkede sannheten om meg.
Klokken er rundt 01:30, jeg ligger i senga og kjenner naturen kalle. Jeg plukker opp mobilen og tasser ned trappa. Åpner instagram, man kan jo ikke gjøre noe så kjedelig som å gå ned trappa ute å bli underholdt. Men gleden tar en brå slutt idet jeg snubler i mitt eget buksebein og ruller ned resten av trappa. Før jeg vet ordet av det ligger jeg sammenkrøket på gulvet og hyler i en blanding av smerte og sjokk. Høyre arm holder jeg høyt og stødig, selvsagt med et fast grep om telefonen. Da jeg omsider kommer meg på beina blir det klart at jeg har slått skulder, kne og tå ganske kraftig. Hodet og iphone er heldigvis i god behold.
Så, med denne ærlige og utleverende histoiren er jeg tilbake på bloggen, og jeg regner med at den fikk dere til å ville lese mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar