Kapittel 2: HOBBYEN

"Har du noen hobbyer?"

Fra tid til annen får man dette spørsmålet og blir svar skyldig. Et tilsynelatende enkelt spørsmål, som like fult har fått meg svette litt ekstra på ryggen (om man får dette spørsmålet er man ofte i en sosial situasjon som allerede er litt ubehagelig). Jeg har nemlig ikke hatt noe godt svar på det. Da jeg var barn hadde jeg selvsagt noen fritidsaktiviteter. Da jeg gikk i barnehagen gikk jeg på turn (!) senere begynte jeg på dans (!) og holdt ut et par år, før jeg innså at prosjekt rytme og koordinasjon var dødfødt. Jeg prøvde meg på håndball men det ble med den ene treninga. Jeg gikk på svømmekurs, men da jeg hadde lært å svømme tok jeg dessverre ikke steget videre (synd egentlig, jeg har sett hvor mye svømmere spiser og der har jeg talent). Da jeg var 10 år begynte jeg å stå på slalom, og hadde til og med en time med en finsk skilærer (om han faktisk het Pirka, eller om jeg bare husker det sånn fordi det er gøy er jeg litt usikker på.) Men det blir færre og færre skidager for hvert år, så det kan vel knappest kalles en hobby. Da jeg en periode var veldig ivrig på treningssenteret vurderte jeg å si at spinning var hobbyen min, men kom fram til at det var litt trist. Oppsumert: atletisk hobby utgikk.

Om man ikke er av den atletiske typen har man heldigvis alltid kunsten. Blokkfløyte var mitt første instrumemt, og jeg mener å huske at jeg trakterte det tålelig bra. Videre gikk veien inn i korpset. Det var ok, men jeg hadde kanskje ikke prioriteringene helt på plass. Jeg valgte intrument etter hvilken uniform jeg ville ha (kjole selvsagt) og orket ikke øve. Da vi endelig skulle få velge "vokseinstrumenter" gledet jeg meg til å få spille klarinett! Men nei, det var det så mange som spilte fikk jeg høre. Ok, hva med saksofon da?, lurte jeg. Tenk om jeg hadde lært å spille saksofon, da hadde jeg vært en ettertraktet musiker i dag, og kanskje stått på scenen med Sandra Lyng eller i MGP. Men de voksne i korpset trodde ikke det var noe for meg, "for vanskelig " sa de. Så da ble det en slags liten tuba som jeg måtte dra etter meg på ei tralle når jeg skulle på øving. Om ikke annet ble denne hobbyen også litt fysisk. Da jeg etter år med øving på hornet endelig skulle få spille med aspirantkorpset klagde de på at det ikke var en eneste klarinettist der. Jeg ble så forbanna at jeg slutta. Da jeg begynte på Høgskulen i Volda gikk jeg på en korøvelse, men kom plutselig på at jeg hverken kunne lese slike kornoter eller synge, så jeg styrtet ut midt under første sang. 

Etter dette har jeg ikke hatt noen organiserte hobbyer. Så da folk spurte var de ikke lett å svare. Dette er noen av de svarene jeg ofte har vurdert:

- Drikke kaffe

- Drikke vin

- Drikke øl

- Bake boller

- Scrolle instragram

Men dette er mer ting man gjør, enn hobbyer. Syssler om du vil. Skal det være en ordentlig hobby må det være noe du gjør som du kan diskutere med andre med samme hobby og ikke minst utvikle deg i. (derfor utgår å lese bøker og se på tv, du kan diskutere det med andre, men det er lite rom for utvikling annet enn hvor mye du får gjort det.).

Nå er det slutt på klam rygg når folk spør meg om jeg har en hobby. Jeg har nemlig funnet en: 

Kapittel 1: TILBAKEKOMSTEN

Etter at journalistkarrieren min gikk i vasken før den knapt hadde begynt har jeg fått mange velmenende råd. "Start en podkast" og "bli lærer" er to av de mest populære. Da jeg så som mørkest på tilværelsen begynte det å bli lærer å friste mer og mer, men heldigvis kom klarsynet såppas tilbake at jeg kom på at jeg nok ikke er skapt for lærerrollen. Podkastrådet var selvsagt også fristende å følge. Jeg elsker podkaster, og kanskje spesielt de hvor det bare er babbel. Babbel er jeg jo god på selv, men de som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å alltid kjøre den lange versjonen av enhver historie, og ofte mister min egen tråd sånn ca midtveis. At noen skulle orke å bruke dyrebar lagringsplass på smarttelefonen sin for å oppbevare en lydfil med min tåkeprat ser jeg på som lite trolig.

Så var det dette med blogg da, et tips som også dukker opp innimellom. Tidligere har jeg hatt rimelig stor suksess med bloggen min bff Anna og jeg hadde da vi bodde i Paris. Ikke VOE-suksess liksom, men familie og venner ga ihvertfall utrykk for at de likte den. Da jeg igjen bodde i Paris, denne gangen uten min partner in crime,tok jeg opp bloggtråden og slengte ut et og annet innlegg, før det igjen ble faset helt ut. 

Så leste jeg dette i fredagens DN:

Der har vi svaret! Hvem vil ikke være sjef i eget mediehus? Og blogg virker som det perfekte stedet å starte. Mindre teknisk krevende enn podcast, kan gjøres fra sofaen og ingen binding til VPP (eller vær varsom-plakaten for dere som ikke har tre års høgskuleutdanning innen journalistikk.)

På studiet lærte jeg også om research, og her ligger svaret foran meg: en 12 siders feature om hvordan  man kan lykkes med blogg og bli steinrik og respektert. (Om Vanessa Rudjord har gjennvunnet repekten hos det norske folk etter fadese på fadese på fadese er jeg dog usikker på). 

Essensen jeg klarte å dra ut av artikkelen var dette: du må være personlig. Du må kle deg naken, enten mental eller fysisk. For å holde på leserne og selvrespekten velger jeg å gå for førstnevnte og fortelle om en hendelse fra et par dager tilbake. Den usminkede sannheten om meg. 

Klokken er rundt 01:30, jeg ligger i senga og kjenner naturen kalle. Jeg plukker opp mobilen og tasser ned trappa. Åpner instagram, man kan jo ikke gjøre noe så kjedelig som å gå ned trappa ute å bli underholdt. Men gleden tar en brå slutt idet jeg snubler i mitt eget buksebein og ruller ned resten av trappa. Før jeg vet ordet av det ligger jeg sammenkrøket på gulvet og hyler i en blanding av smerte og sjokk. Høyre arm holder jeg høyt og stødig, selvsagt med et fast grep om telefonen.  Da jeg omsider kommer meg på beina blir det klart at jeg har slått skulder, kne og tå ganske kraftig. Hodet og iphone er heldigvis i god behold.

Så, med denne ærlige og utleverende histoiren er jeg tilbake på bloggen, og jeg regner med at den fikk dere til å ville lese mer.