En liten anekdote fra min skoledag

Hun har kommet for sent til hver eneste time vi har hatt sammen dette semesteret og i dag var intet unntak. De fleste som kommer for sent prøver å gjøre så lite som mulig ut av seg, åpne døra forsiktig, si unnskyld og kanskje mumle noe om at metroen var forsinka før de finner nærmeste ledige plass. Med henne pleier ikke dette å være tilfellet, og i dag var intet unntak. Hun banket hardt på døren og åpnet den med en brå bevegelse. Uten å si noe blir hun stående å se seg forvirret om i rommet. Øynene hennes faller til sist på den ledige stolen på min høyre side. Det er ikke den eneste ledige plassen i lokalet, og på langt nær den det er lettest å komme seg til. Men hun har bestemt seg. Hun baner seg vei forbi halve klassen, og slenger baggen sin på pulten med et brak. "Nå har vi det gående" tenkte jeg for meg selv, samtidig som jeg smilte og nikket bonjour til henne. Og selvsagt hadde jeg rett. Jeg ser på med selv som en ganske "styrete" person, og skal ikke legge skjul på at jeg kan være litt brå i bevegelsene til tider. Det er derimot ingenting sammenlignet dette mennesket. Etter å ha lasset alt nødvendig utstyr opp på pulten med maksimal bruk av både plass og lydeffekter, fant hun fram en pakke kjeks og startet å tygge og slafse. "Har hun tatt opprop" spør hun meg mellom tyggene. Jeg kan berolige henne med at nei, det har hun ikke. Etter en stund med mye blaing i papirer spør hun meg når ferien er. Jeg kan fortelle henne at det er neste uke. På dette tidspunktet har vantroheten for lengst nådd meg. Snart henvender hun seg til meg nok en gang. Jeg begynner å bli nervøs, for jeg vet at lærerinnen har nulltoleranse på prat i timene. "Kan jeg få låne en tekstmelding av deg?" hvisker hun, ikke særlig diskret. Jeg forteller henne som sant er at batteriet mitt er flatt. Hun godtar og setter i gang å telle mynt. I og med at hun gjør dette ved å slenge dem på bordet, lager det en del bråk. Likeså gjør den ekstremt høylytte hostingen. Til og med når hun snyter seg klarer hun å overdøve lærerinnens stemme.Så tar hun opp sin egen telefon og sender en tekstmelding fra den, uten problemer... Endelig blir det pause. Til min forbauselse pakker hun sammen tingene sine, uten så rent lite bravour, og stavrer seg ut av rommet, for ikke å komme tilbake etter de fem gylne minuttene vi hadde fått tildelt. Jeg blir sittende igjen med det spørsmålet jeg med jevne mellomrom må stille meg: "Hva er det med folk?"

Ting som gjør meg glad!

Jeg tenkte; hvorfor ikke gjøre denne bloggen litt nyttig, slik at leseren kan lære noe også? Men først, en liten historie (jeg elsker jo å ta den lange versjonen, alltid). 

Der var på den tiden jeg bodde i Oslo. Jeg var på ferie hjemme i Trondheim, hvor mitt gamle pikerom fremdeles står urørt. Eller, det er vel egentlig ikke riktig. Det står på ingen måte urørt, som et minnesmerke over min tapte ungdom, neida, min yngre søster har flyttet inn (husets beste seng står nemlig der). Det som ikke er rørt, er alt rotet mitt. Jeg tenkte dermed at jeg skulle ta tak i dette, og få bort det verste, spesielt siden søssa har nok rot å stri med selv (både der og på sitt gamle rom). Det meste av rotet består av gammelt papir og selvsagt hendte det som alltid hender når jeg skal rydde mer dyptgående i slike saker; jeg ble sittende og studere og mimre. Jeg er jo en mimrer av rang og kan bruke flere timer bare på å studere gamle mattebøker fra ungdomsskolen. Midt oppe i alt dette fant jeg de; listene. Det var i franskboken jeg og AC hadde notert ned 10 ting hver som gjorde oss glade. Det var alt fra de helt små ting, til de store følelser. Jeg husker ikke så mye av hva som stod der, men det har brent seg fast at et av punktene på min liste var lippgloss. Det gjorde meg glad å finne igjen disse listene. Både fordi det var gøy å se tilbake i tid, og tenke på at lippgloss bare tre år tidligere hadde gitt meg så stor glede, og fordi jeg syntes det var sånn en fin ting å gjøre. Vel tilbake i Oslo viste jeg AC disse listene, og foreslo at vi skulle skrive våre nye oppdaterte versjoner. Som sagt, så gjort, og både nye og gamle lister ble hengt opp på kjøleskapet, til inspirasjon og glede. 

Jeg begynte å tenke på disse listene her forleden, og ble inspirert til å lage en ny. Poenget er at det skal være ti ting som popper opp i hodet ditt. Det skal ikke reflekteres og rangeres, bare rables ned i all hast. Ingenting for lite, ingenting for stort. Materielle ting, spiselige ting eller rent emosjonelt, hva som skal med på listen er det bare du som bestemmer. Her er min anno februar 2012:

Podkaster

-

Lukten fra boulangeriet jeg går forbi hver morgen

-

Kaffe

-

Sol og solbriller

-

Broer

-

Skype

-

Crepe med ost og skinke til nattmat

-

Fly

-

Anekdoter

-

En god klem

Når skal man si ifra?

Utifra tittelen å dømme skulle man tro dette er et politisk, engasjert og viktig innlegg. Men frykt ikke, jeg skal ikke forsøke meg på det riktig enda. Dette innlegget skal dreie seg om den tankestormen som startet å spinne da jeg forsøkte å kjøpe meg en boks Cola Zero i skolekantina her om dagen.

Jeg har aldri likt å klage. Det er nok en effekt av min nokså konfliktsky natur. Det å henvende seg til  servitører eller salgspersonell for å fortelle dem at de har misforstått mine ønsker eller at produktet de har levert rett og slett ikke holder mål, byr meg rett og slett imot. Jeg har selv jobbet i serviceyrker, og vet at mange krasse henvendelser havner hos feil vedkommende. Men jeg vet også at når folk pent sier fra om at kaffen i kanna er kald, eller at juicedispenseren er tom, så settes det pris på.

Jeg kan huske to ganger jeg har klaget. Selvsagt har jeg sagt ifra om ting flere ganger, men disse to episodene har størst plass i hukommelsen. Den første fordi den er rimelig dramatisk, den andre fordi den er veldig utypisk meg. Altså; den første historien finner sted i det store utland, nærmere bestemt Sverige, Åre for å være pinlig nøyaktig. Vel, etter en lang dag i bakken var tiden inne for min favorittradisjon i Sverige, nemlig fikapausen (mer om dette fantastiske fenomenet i en senere post). Jeg bestilte meg et stykke av en av mine favoritter; smuldrepai, og høgg innpå. Til min store forskrekkelse viste det seg at det jeg trodde var en hard smule, var en liten bit knust glass. Dessverre kom jeg ikke til denne erkjennelsen før jeg hadde skåret opp større deler av ganen, og satt der med munnen full av blod. Her var det ingen tid å miste; jeg måtte redde andre uskyldige skientusiaster fra å lide samme skjebne som meg. Jeg styrtet bort til kassa og fortalte partysvensken bak disken hva som hadde hendt. Hun virket forskrekket og viste stor sympati. Hun tilbød meg tilogmed en cola som plaster på såret. Jeg på min side var ikke interessert i oppreisning, jeg ville ha paien fjernet, og antydet dette ovenfor den unge damen. Da jeg gikk derifra noen minutter senere la jeg til min forargelse merke til at paien fremdeles stod der og fristet nye gjester..

Den andre historien var på langt nær like dramatisk. Denne episoden utspiller seg også i utlandet, nemlig Schipol International Airport. Etter seks måneder i landet uten Burger King; Frankrike, var gleden stor over å kunne nyte en dobbel Whopper Cheese. Gleden var derimot ikke like stor da jeg halvveis inn i burgeren oppdaget at det kun lå en karbonade der. Jeg sjekket kvitringen, hvor det svart på hvitt stod at jeg hadde betalt for en dobbel. Nok en gang trosset jeg mitt anti-klage-gen, og stilte meg opp i den lange køen, for å klage til nederlands mest kvisete og sløveste unggutt. (Sparer meg for åpenbare hasjvitser her...).  Jeg fikk min oppreisning, og glad og fornøyd kunne jeg sette tennene i den doble burgeren, som jeg ikke klarte å få i meg mer enn halve av. Oh, the irony.

Alt dette gjenopplevde jeg, mens professoren snakket engasjert om Baudelaires framstilling av Paris i sine dikt, og jeg sippet til min kopp med te."Te?" spør du kanskje? "Nevnte hun ikke noe om Cola Zero?". Den observante leser vil nok forstå hvordan det hele henger sammen. Men når man bestiller en boks Cola ("Un Coca Zero, s'il vous plait") og får en kopp te ("Du thé, s'il vous plait"), hvem sin skyld er det da? har jeg rett på å klage? Teen er jo laget, og blir svinn om jeg ikke tar den. Og muligheten for at jeg ikke uttrykte meg tydelig nok er definitivt til stede. Hadde jeg fått en boks iste, hadde det vært lettere, den kunne de jo bare satt inn i kjøleskapet igjen. Men for å være helt ærlig hadde jeg nok ikke klaget da heller (spesielt ikke siden flere av de kantineansatte fniste og lo så fryktelig av den stakkars japaneren foran meg i køa som desperat prøvde å bestille en "Panini, bacon chevre" uten å møte mye forståelse fra ekspeditrisen.). Slike feiltagelser som bygger på åpenbare missforståelser er det vanskeligste, iogmed at det ofte er vanskelig å si hvem sin skyld det egentlig er. En gang jeg og AC skulle spise pizza på ikke navngitt sted i Oslo (ikke Villa), bestilte vi en nummer 2 og en nummer 14. De kom med to av nummer 14. Har vi vært uklare da, eller er det servitrisens feil? Jeg kunne helt sikker klagd og fått min nummer to. Men det ble for mye ork. Dette er egentlig et kroneksempel på min holdning overfor reklamasjon. Det er rett og slett stress, og hei, nummer 14 er sikkert også god!


Jeg må dessverre skuffe dere; jeg kan ikke tilby noen konklusjon, noe som jo er litt svakt etter et så langt resonnement. Men man får vel, som så ofte ellers, bruke skjønn. Jeg burde nok klage mer, andre burde klage mindre. Choose your battles sies det. Så får det være opp til deg om det er dobbel burger, kald kaffe eller en annen Pizza enn den du bestilte.